Det var et ærefult oppdrag Johannes Christian Widhaven hadde fått. Han skulle reise til hver bygd og grend i vårt langstrakte land for å finne ut hvilke verdier som gjorde nordmenn til nordmenn. Nå som unionen med Danmark var oppløst og landet skulle få sin egen grunnlov var det særdeles viktig vite hvilke verdier den skulle tuftes på. En ny nasjon skulle bygges. Grunnloven var byggverket, den flotte arkitekturen som alle skulle kunne nyte, men verdiene var selve tomten og grunnmuren det skulle bygges på. Den måtte utgjøre et solid fundament.

Unge Johs Chr. Widhaven hadde med seg sin trofaste hustru på ferden rundt i det ganske land. Fru sorenskriver Agathe Sofie Widhaven hadde ansvaret for å systematisere innsamlingen tematisk.

Det var ingen enkel oppgave de hadde påtatt seg. Allerede etter et par uker var det åpenbart at det rådet sterk uenighet om hva en av nasjonalrettene het. Kumler, komper, klubb og raspeballer var bare noen av navnene til det kjære barnet. Hvilket tilbehør som skulle serveres til den grå delikatessen var en enda hetere potet å diskutere. Temaet husmannskost var det så visst ikke bare, bare å sette to streker under. En fattig trøst var at det riktignok fantes en fellesnevner. Ekte nordmenn skulle ikke være kresne i matveien. Man måtte ta til takke med det man fikk servert, ellers kunne man heller gå sulten. Så lenge man ble mett fikk man være fornøyd. Det var tross alt bedre å få servert raspeball uten dott og kjøtt enn ingen raspeball i det hele tatt. Og nasjonens restemiddag nummer en, slik italienerne hadde pizza og meksikanerne taco, var utvilsomt lapskaus servert med flatbrød.

De fleste steder ble det hjertelig prat da det kom til vafler og annen kaffekos. En plausibel forklaring var at duften av nytraktet kaffe og rykende ferske vaffelkaker i seg selv hadde en stemningsskapende effekt. Om vaffelhjertene ble spist med meierismør og brunost eller syltetøy og rømme var underordnet. Lokale variasjoner ble fullt ut akseptert. Det gjaldt også om man foretrakk dem godt stekt og sprø eller lyse og løsere i fisken. Vafler var forskjellige, akkurat som folk, og det måtte respekteres. Fru sorenskriver noterte seg dette bak øret.

Stemningen kunne derimot bli en smule mer amper da herr Widhaven luftet enkelte påstander omkring lapper, sveler og lefser. Dette var tydeligvis et ømt punkt. Det ble ikke bedre av å skifte samtaleemnet over til grøt. Dette temaet vekket sterke følelser hos de fleste grautgramser, og sinnene ble satt i kok. Noen hevdet at rømmegrøt var den mest erkenorske sorten, mens andre mente risgrøt eller sågar havregrøt utvilsomt var det norskeste av det norske. Semuljegrøt og byggrynsgrøt ble også lansert som kandidater. Det eneste man så ut til å enes om var at grøt var en typisk norsk matrett som kunne spises året rundt. Til slutt ble det altså vei i vellinga likevel.

Hvilke småkaker som utgjorde de offisielle syv sortene forstod ekteparet fort at var et tema som ikke burde nevnes. Nasjonen skulle tross alt samles, ikke splittes.

Som et ledd i å fremme det sunne norske bondevettet, samt å ytterligere distansere seg fra danskene, var det usedvanlig mange som foreslo at det måtte forbys drikking av øl eller såkalte bajere i lunsjpausen. Folk fikk nøye seg med én enkelt pils i uka, og det fikk være på fredag etter arbeidstid. Dette smutthullet i verdigrunnlaget fikk senere betegnelsen fredagspils.

Det unge paret bet seg merke i at det generelt var enighet om å innføre flere særnorske forbud, særlig mot typiske danske fornøjelser og for øvrig det meste annet av det som ble betegnet som ”umoralsk”, det vil si u-norske, forlystelser. Bare på denne måten kunne man klare å fremheve de urnorske verdiene. Utenlandsk ost var for eksempel noe folk burde ha vett til å holde seg unna.

Enkelte ganger var det uklart om det var folkets verdier eller særegne personligheter man hadde kommet over. I Bergen, av alle steder, var det en høyrøstet kar som mente at en god verdi var å la alle slippe til og si sin mening, uten å bli rakket ned på. Mange einstøinger som bodde i grisgrendte strøk var ikke like begeistret for å ta ordet og prate i høylytte forsamlinger som byfolk, hevdet han. Det hadde sikkert noe med de rare dialektene å gjøre, for det var jammen ikke alle som var like enkle å forstå. Særlig ikke de som rullet på r-ene. Derfor var det ekstra viktig å la disse også få en mulighet til å ytre seg.

En stor forskjell fra det danske herrefolket var at nordmenn flest var født med ski på beina. Dette trengte ikke å tolkes helt bokstavelig, men visse underforståtte uttrykksformer antydet at det neimen ikke var langt unna. Et fjellfolk skulle kunne beherske vinterens fremkomstmidler så som skøyter, kjelke og ski. Fjellvettreglene burde læres inn med morsmelka, og alle måtte vise hensyn ved å gå ut av skisporet dersom noen kom susende av gårde bakfra og ropte ”Løype!”

I tillegg måtte man klare å livnære seg av fugler, vilt og fisk, samt det som naturen ellers hadde å by på. Den som ikke kunne sette garn eller sløye fisk hadde lite i en fjord å gjøre. Fornuftig forvaltning av naturressursene med fokus på kvalitet fremfor kvantitet i produksjonen var noe bygdefolket var spesielt opptatt av. Dersom det skulle vise seg at ”naturen kallet”, burde det foregå et egnet sted, helst i privat avlukke og aldeles ikke i offentligheten.

Løgnhalser, tjuvradder og juksemakere ville naturligvis ingen ha luskende rundt omkring i nabolaget sitt. Straffene for forbrytelser burde være strenge, men humane. Alle måtte ha rett til å forsvare seg og ingen skulle måtte bøte med livet for ugjerninger som var gjort, utenom ensomme ulver som glefset etter uskyldige sauer på beite, selvsagt.   

Folk måtte kunne ferdes trygt i gatene når de var ute for å spasere, også etter mørkets frembrudd. Det måtte ikke bli ville tilstander slik som i København eller andre europeiske storbyer hvor folk risikerte å bli kjørt ned av en hestedrosje eller ærendsgutt på veltepetter.

Prisnivået burde være høyt, slik at folk tydelig så hvor mye man verdsatte verdiene her til lands. En bieffekt av det høye prisnivået var at man fikk bukt med slurv og sløseri, i det minste blant private husholdninger. Nøysomlighet var en dyd. Det viste karakterstyrke og forhindret dessuten velstående fra å flotte seg.

Mer likhet og mindre klasseskille var noe folk flest var opptatt av. Alle stilte jo med blanke ark og nye fargestifter fra fødselen. Det var derfor rett og rimelige at alle måtte få likeverdige muligheter til å komme seg opp og fram i livet, enten man var fattig eller rik.  I praksis viste det seg imidlertid at det var lettere sagt enn gjort, da noen hadde adskillig blankere ark og flere fargerike blyanter i bagasjen enn andre. For at handelsmenn og statsansatte som representerte landet i embetsmedfør ikke skulle fremstå overlegne den vanlige mann i gata når det gjaldt klesstilen ble folk oppfordret til å gå med hvite tennissokker og mørk dress. Dette viste seg å være et effektivt virkemiddel for å utjevne forskjellene blant arbeidsfolk i kjeledress og hvitsnippede kontorister.

Da folk ble spurt om hvordan de så på fremtiden og hva som var deres ønskedrømmer var det overraskende få som svarte at de ville bli så søkkrike at de kunne strø om seg med penger, bygge luksuspalasser, bli stumfilmstjerner eller reise til verdensrommet. Nei, det folk ønsket seg var et alminnelig liv i et trivelig nabolag hvor det var hyggelige omgivelser og alle kjente alle. De fleste ønsket seg en liten hytte på fjellet slik at de kunne gå lange skiturer om vinteren, mens andre foretrakk ei rorbu ved fjorden. Alle ville ha hest og kjerre slik at de enkelt kunne forflytte rundt omkring, og det var en gjenganger at småbarnsfamilier ønsket seg et husdyr så som hund, katt eller marsvin. Noen spådde at fremtidshusene kom til å bli bygget på rekke og rad inntil hverandre, mens andre hevdet at det bare ville føre til nabokrangler og uenigheter. For hvem skulle ha ansvaret for å male gjerdet og klippe hekken mellom dem? Nordmenn trivdes best med å være herre i eget hus, og flere følte det ubehagelig dersom fremmede kom for tett innpå.

For øvrig ble det utformet en allmenn tommelfingerregel som gikk ut på at man generelt sett kunne gjøre hva man ville, bare man ikke plaget andre, men var greie og snille.

Dessverre rakk ikke herr og fru Widhaven å ferdigstille verdirapporten innen grunnloven skulle signeres på Eidsvoll i 1814, og den har således forblitt et ulest kapittel i den nedstøvete glemmeboken. Enkelte av verdiene lever imidlertid i beste velgående takket være muntlige overleveringer fra generasjon til generasjon. 

Ole M. Åsland