– Moren min var et oppkomme av historier fra den gang hun vokste opp. Selv den mest dagligdagse historien kunne bli morsom når hun fortalte med glimt i øyet og alltid et smil på lur, forteller Solveig Helland, som fant ut at hun ville skrive ned historiene slik at barnebarna hennes kunne få vite mer om hvem besteforeldrene var, hvordan de vokste opp og hvordan de levde.

– Og i forlengelsen av dette skrev jeg også min egen historie fra livet og oppveksten på femti- og sekstitallet, forklarer Helland, som publiserte noen av historiene i sosiale medier. Det ga startskuddet til bokprosjektet.

– Jeg fikk så gode tilbakemeldinger at jeg ble helt rørt. Jeg fikk telefoner og mailer og oppfordringer

om å «gjøre noe med det». Folk kjente seg igjen, de koste seg med å lese.

Lakksko og hårsløyfe

De gode historiene kommer som perler på en snor i Engleglans og pillefygerter. Helland forteller om søndagsskolen, lakksko og hårsløyfe, disputtene med broren, legebesøk og kjolehandel, for å nevne noe.

– Jeg har fokusert på det tidstypiske fra den gang. Det som var annerledes enn i dag. Hjemmeværende mor og forsørgerfar, uisolerte hus uten bad, ungene som lekte ute med hinkespill, ball-leker som en-to-tre-olevi, gjemmeleken og vaskan, om maten vi spiste, klær og moter, radio og fjernsyn, og ikke minst barnetroen.  

Det hele gjennomføres i en humoristisk stil.

– Jeg skriver for at folk skal kose seg og mimre, og minnes og si, «ja sånn va det! Ja, det huske eg, syndagsskolen og sånn, lakksko og hårsløyfa», og ikke minst så håper jeg at historiene kan få folk til å minnes mer fra sin egen barndom. Jeg ønsker at boka skal treffe en nerve hos folk, at de vil kose seg og smile gjenkjennende, eller undrende dersom det er yngre som leser den. Og kanskje kan dette være puffet som gjør at en selv setter seg ned og skriver til egne barn og barnebarn, om en tid, for ikke så veldig lenge siden, da livet var helt annerledes enn i dag.

I boka introduseres en del stavangerske uttrykk, men lesere som ikke er vant med siddisspråket trenger ikke fortvile. De siste boksidene er nemlig viet en egen ordliste over dette vestlandske målføret.

Diktene gikk i peisen

Solveig Helland er født i 1951 og vokste opp i Stavanger. Men hennes foreldre var fra gårder på Rennesøy, hvor de vokste opp med til sammen 13 søstre og brødre.

Skriving har alltid vært hennes store lidenskap.

– Da jeg var liten fortalte jeg alle at «eg ska ble diktar når eg bler store». Jeg husker jeg satt ved stuebordet vårt og skrev sanger og dikt til alle anledninger, men det var jo helst bare mine nærmeste som fikk se dem. På skolen ble stilene mine lest opp for klassen, jeg skrev dagbok, og i ungdommen skrev jeg lidenskapelige hjerte-smerte-dikt som jeg beskjemmet og hoderistende kastet i peisen noen år senere. Jeg skrev sanger til fester, bursdager, konfirmasjoner og brylluper til familie og venner som har spurt, smiler forfatteren, som selvsagt har flere prosjekter på gang.

–  Om jeg har flere prosjekter på gang?  Nei, ja, jo, tja … Ingen oppfølger, men jeg har skrevet et manus om en sykt bortskjemt rasekatt, men det ligger i en skuff sammen med sangtekster og dikt og småhistorier og greier … i alle fall foreløpig.