Dette er ingen biografisk beretning om bror min, Kjell Pahr-Iversen. Det er en fortelling hvor jeg flanerer langs noen av de snublete stiene som har ledet ham fram til den livsveien som han – ufortrødent og meget målbevisst – har vandret, til tross for den tragedien som rammet ham som snaut åtte år gammel gutt. På midten av 1960-tallet laget bror min en bildeserie som han kalte «Musikk fra sideværelset». Dette er mine ord fra sideværelset. Det er en historie om en felles oppvekst som beredte grunnen for det medmennesket og den billedkunstneren som bror min er i dag.