Kongenes katedral

Den store Kristkirken i Bergen og dens betydning i norsk historie, ca. 1070–1531.

I nesten 450 år sto den store Kristkirken på Holmen i Bergen som et av Norges fremste kirkelige og kongelige monumenter. Her ble norske konger kronet. Her lå konger og dronninger begravet. Her møttes rikets politiske og kirkelige elite. Ved innseilingen til middelalderens Bergen lå et maktsentrum med forbindelser ut over store deler av Europa.

Så forsvant det.

Våren 1531 ble Kristkirken og de øvrige kirkelige bygningene på Holmen revet under dansk styre. Også de norske kongegravene ble rammet. I dag ligger restene etter katedralen nesten usynlige på Bergenhus, få meter fra Håkonshallen, og historien om det som en gang sto der er forbausende lite kjent.

I «Kongenes Katedral - Den store Kristkirken i Bergen og dens betydning i norsk historie ca. 1070-1531» samler historikeren Torgrim Titlestad denne historien i en helhetlig fremstilling. Boken begynner med Olav Kyrres etablering av Bergen som kongelig maktsentrum omkring 1070 og følger Kristkirken gjennom Norges storhetstid i middelalderen.

Titlestad viser hvordan kirken utviklet seg til langt mer enn en katedral. Den ble kongelig gravkirke, kroningskirke og et fysisk symbol på kontinuiteten i det norske kongedømmet. Hele 19 norske konger hadde sitt kongssete på Holmen, og fem av de store norske kongekroningene fant sted i Kristkirken. Kong Sverre Sigurdsson og Håkon Håkonsson var blant kongene som ble gravlagt der.

På 1200-tallet var Holmen samtidig sentrum for et norsk rike med omfattende europeiske forbindelser. Et dramatisk høydepunkt kom i 1247, da den pavelige utsendingen kardinal Vilhelm av Sabina kronet Håkon Håkonsson i Kristkirken.

Men «Kongenes Katedral» er også historien om tapet av denne selvstendigheten. Boken følger de politiske konfliktene gjennom senmiddelalderen, norske opprør mot dansk overhøyhet og til slutt begivenhetene som ledet frem mot ødeleggelsen av kirkene på Holmen i 1531.

Titlestad undersøker særlig spørsmålet om hvorfor Kristkirken faktisk ble revet, og utfordrer forestillingen om at ødeleggelsen bare kan forklares ut fra militære eller reformatoriske hensyn. Forfatteren argumenterer for at Kristkirken også må forstås som det den faktisk var: et monument over det gamle norske kongedømmet og Norges tidligere selvstendighet.

Krimforfatter og bergenskjenner Gunnar Staalesen, som introduserer boken, beskriver Kristkirken som det som kunne ha vært «Bergens Nidarosdom», og fremhever Titlestads maktpolitiske perspektiv på ødeleggelsen.

Bokens tredje del trekker perspektivet enda lenger tilbake. Fra Harald Hårfagre til Håkon V Magnusson følger Titlestad kongene som gjennom flere hundre år kjempet for å opprette og bevare Norge som selvstendig rike. Dermed blir Kristkirken den røde tråden i en større fortelling om rikssamling, statsbygging, kulturell blomstring, makt og til slutt nasjonalt sammenbrudd.