-I møte med personer med lærevansker vet jeg at det er mange som har slitt på skolen, i arbeidslivet og i familien. Kanskje kan min fortelling gi andre håp og forståelse for hvorfor det gikk som det gikk, sier Magne Medhus, som har skrevet bok om sin kamp mot bokstavene. Mot alle odds fullførte vestlendingen utdannelsen som medisiner – på et tysk universitet!

Magne Medhus har dysleksi. Da han vokste opp i ei lita bygd i midten av forrige århundre, ble dyslektikere sett på som «dumme». Men takket være en tålmodig far og en oppofrende bror klarte Medhus å kjempe seg gjennom grunnleggende utdanning og over til et universitetsstudium i Münster.

-Boka handler om at jeg hadde evner, men ikke forutsetning for teoretiske studier. Gjennom mange tilbakeblikk på livet mitt, forteller jeg om utfordringer jeg ikke hadde forutsetninger for å mestre. Med de dårlige skolefaglige prestasjonene kan en undres på hvorfor jeg ikke ga opp skolen og ble en som falt ut av skolen i tenårene eller da jeg studerte! Ved å lese min historie er det kanskje noen som vil se muligheten til å lykkes ved å ikke gi opp, men fortsette mot sitt mål, sier Medhus, som i en alder av 80 år kan se tilbake på et halvt århundre som psykiater.

Bokstavene lot seg ikke temme utkommer på Forlagshuset Commentum og har blitt til i to prosesser fordelt over førti år.

-Det første forsøket på å skrive en bok gjorde jeg allerede for førti år siden. Jeg var så frustrert over mine dårlige leseferdigheter og et tilbakevendende behov for skrivehjelp både av ektefelle og kontordame samt sekretærer. Jeg hadde arbeidsoppgaver som utfordret meg og som klart gikk utover mine grenser. Under de forhold ble det å skrive om mine lærevansker for krevende. Jeg la bort kladden og brente den først mange år seinere. Jeg tror ingen hadde orket å lese den triste fortellingen, forteller forfatteren.

Men så, tretti år seinere, fikk han en ny mulighet til å oppleve sine lærevansker.

-Jeg hadde solgt min barnepsykiatriske avtalepraksis i Oslo og var sytti år. Da fikk jeg mulighet til å være vikar ved Førde BUP. Der kom jeg i kontakt med fagpersoner og skoler som utredet og behandlet ulike former for lære- og atferdsvansker. De fire årene ved Førde-BUP vekte til live minner fra min oppvekst og skolegang. Noen minner var gode, andre ønsket jeg var visket ut så de var borte for alltid. Etter endt arbeidsdag hadde jeg så mange minner som jeg måtte rydde opp i. Mange av situasjonene følte jeg satt i kroppen min. Det var bare å slippe ordene til.

Det var altså et behov for å rydde i sin egen fortid som gjorde at Medhus tok pennen fatt.

-Jeg trengte å forstå mer om meg selv, ikke gjennom psykoterapi, men gjennom å sette ord på mine opplevelser.

Etter at han var utdannet lege, spesialiserte Medhus seg tidlig i psykiatri og barne- og ungdomspsykiatri.

-Der kom jeg tett innpå enkeltmennesker, men også grupper av personer som ikke hadde passet inn i familien, skolen og helsevesenet. Spørsmålet for meg ble: Hvordan kan dette forandres? Dersom personene blir hørt, lyttet til og forteller hva de vil og har som mål, må det være mulig å finne hjelp som passer deres muligheter!

I sitt yrkesaktive liv har Medhus arbeidet for å bedre behandlings-, aktivitets- og botilbudet til barn og voksne med psykisk utviklingshemning og autismespekterforstyrrelser, samt adhd, barn og ungdom med lærevansker og hyperkinetiske forstyrrelser.

På fritiden er han å betegne som en «samler».

-Interessen for bruksting og gamle hus ble tidlig vekket da jeg fikk samle gjenstandene jeg fikk i et stabbur som ikke lenger var i bruk. Da mine sønner ble eldre, kunne guttedrømmen min om veteranbiler bli virkelighet.

Medhus er flink med hendene, og det har sin helt klare årsak.

-Siden det boklige var vanskelig og ikke lå for meg, ble det jeg kunne lage med hendene en viktig del av mine aktiviteter. Ikke metall, men tre og materialer. Jeg kunne lage de møbler som jeg ønsket meg med materialer jeg selv var med på å hogge og få sagd. Inne satt mine søsken og leste, men jeg foretrakk innendørshåndarbeid som brodering, hekling og strikking. Det var ingen hjemme som syntes det var rart eller lite guttete. Men i oppveksten husker jeg likevel ingen gutt eller mann som holdt på med slike inneaktiviteter.

Medhus vet at mange sliter med de samme lærevanskene som han selv hadde da han var ung.

-Problemet jeg kjempet med, er ikke enestående. Det fins mange gutter og jenter som har og har hatt det på lignende måte. Noen har funnet sin løsning, andre ikke. Jeg håper boka kan hjelpe foreldre til å erkjenne og anerkjenne hvordan egne og andres barn har slitt med lærevansker og atferdsproblemer. Jeg håper også at foreldrene kan se barnas iboende ressurser. Da vil en oppdage at noen har lyktes, mens andre dessverre ikke har utnyttet sine evner. Men selv om denne erkjennelsen kommer seint, kan det fortsatt være noe som kan rettes opp. For den som ikke har følt seg god nok, kan dette være godt for selvfølelsen!

Psykiateren har tro på individuell tilpasning for barn og unge som sliter med læringen.

-Hjelpetiltakene i skolen og i de ulike opplæringsenhetene må tilpasses den enkelte bruker. Det vil uten tvil gi det beste resultatet.

Bokstavene lot seg ikke temme bør leses av politikere og helse- og skoleplanleggere.

-Jeg tenker at boka er et innlegg i debatten om tilpasset og tilrettelagt undervisning. Uten den tilretteleggingen jeg fikk hjemme, hadde jeg trolig ikke fått min utdanning eller hatt mitt yrke som lege. Når skolen sviktet, var det forståelsen og leksehjelpen jeg fikk hjemme som ble avgjørende.

Foruten den nødvendige og uunngåelige debatten om de mange som faller utenfor i skoleverket, håper Magne Medhus å bidra med kunnskap.

-Jeg ønsker at boka skal gi kunnskap om hvordan det er å være dyslektiker. Mye har forandret seg siden jeg gikk på skole, med blant annet bedre hjelpetiltak. Men jeg opplever at den psykiske belastningen av lærevansker og atferdsvansker er undervurdert. Den enkeltes tilleggsbelastning er etter min erfaring en belastning som er der parallelt med selve lærevanskene. Jeg håper boka kan oppmuntre leserne til å se muligheter utover lærevanskene. At den skal gi foreldre og familier tro på at deres barn skal lykkes ved å være oppmuntrende og støttende, men også være trøstende når de situasjonene kommer. Jeg ønsker at boka skal være et tydelig supplement i undervisningen om alle lærevansker og atferdsforstyrrelser ved alle institusjoner og etater som utdanner fagpersonell og spesialister. Det er fagpersonene som siden skal arbeide med barn og unge samt voksne i skole og utdanning, helse og omsorg, rådgivningstjenester og veiledning.

Medhus er av natur urolig og nysgjerrig. Tankene hans står aldri stille. Han legger ikke skjul på at han har flere bokprosjekter på gang.

-Jeg har i mange år skrevet og utviklet en fortelling om identitet og angst. Jeg håper at jeg skal klare å sluttføre denne fortellingen med bilder.