Etter 35 års erfaring i videregående skole i Rogaland fikk jeg lyst å mene noe offentlig om utdanningspolitikk, forteller Thor Geir Harestad. – Erfaringene er til tider og på flere måter veldig gode, men erfaringene er også blitt en stor utfordring hva angår skolens veivalg. Rogaland fylkeskommune har vært en ryddig aktør for den regionale opplæring – stort sett i samsvar med den statlige målstyringen.

– Drivkraften bak boka var i hovedsak målstyringen: Konkret alle dokumenter ovenfra som skal styre ned i minste detalj, dokumentere måloppnåelse for alt mulig og hente informasjon som i neste omgang skal styre og kontrollere skolens kurs. Dette tar tid og oppmerksomhet vekk fra skolens hovedscene.

– Skolens primæroppgave er undervisning og læring. Elevene blir gode når de får bruke seg selv faglig og sosialt. Lærerne blir gode når kompetansen er god og når elevgruppen er homogen – faglig og sosialt. Ingen lærere er gode når gruppene er for store og har for stort faglig og sosialt spenn. Den kostnadseffektive skolen er en dårlig investering i framtidas skole.

– Målgruppen er lærere, politikere og byråkrater som har ansvar for skolen. Boktittelen spiller på spenningen mellom styring ovenfra og ledelse nedenfra. Utfordringen er at læreren kommer i klemme mellom sterk offentlig styring og elevrettigheter.

Helt kort, hva vil du dra fram?

– Skolens visjon om å bli gagns og integrert menneske er vanskelig å oppfylle. Det meste dreier seg om faglig utdanning til arbeids- og næringsliv. For lite handler om elevens selvrealisering og ønske om å bli et myndig menneske. Lærerens dialogundervisning og elevens selvforvaltning får for lite plass. Skolens ønske om såkalte gjennomstrømming tar stor plass.

– Skriveprosessen har vært engasjerende – lest mye litteratur og dokumenter, og jeg har snakket mye med en rekke kolleger. Forventningene til utgivelsen er gode. Jeg tror jeg treffer viktige forhold og har sentrale poeng. Viktige sider ved selve tilnærmingen mener jeg også har et originalt preg.

– Jeg håper boka er et lite lærestykke om skolens tunge veier og ikke minst noen lyse sider som bør påaktes mer, avslutter Harestad.