Denne boka var en naturlig oppfølging til tidligere bøker om 50- og 60-tallet. Det kan alltid være artig å vandre litt på nostalgiske stier – av typen husker du… forteller Engwall Pahr-Iversen. – Sånn sett kan den jo være et bidrag til vår felles hukommelse om tider som en gang var – og slett ikke var for så lenge siden. Siden at alt skal være glemt om hundre år, kan det jo være nyttig å forlenge utløpsdatoen.

Jeg synes det er artig å grave litt i fortida – plukke fram det som folk en gang snakket om – vel verdt å minnes for de medmennesker som opplevde begivenhetene, men også artig for den gruppen som ikke opplevde tiåret – helt eller delvis.

Jeg har jo levd gjennom disse tiårene – på 70-tallet jobbet jeg  som avisjournalist og-redaktør – så jeg er sånn sett et tidsvitne.

Den kan kanskje bidra til å at familiære debatter om hva som egentlig hendte den gang, blir mer avslappede. Fasiten finnes jo i disse bøkene.

Er det noe spesielt budskap i boka?

Nei – ikke i denne type bøker – bortsett fra kanskje å stimulere folk til å tenke tilbake på tider som en gang var – og så sammenlikne med de tider som er. Hvilken vei har for eksempel utviklingen gått –

Hva har vi vunnet – og hva har vi tapt – siden den gang.

Eller kan den kanskje bidra til at folk snakker sammen, og ikke bare stirrer på skjermen – enten den er av typen mobiltelefon eller laptop.

Hvem er boka beregnet på?

For å si det litt sleivet:

Jeg skriver for folk som kan og gjerne vil lese – uavhengig av alder og gangsyn.

Tittelen har gitt seg selv – en slags «forbrukerveiledning» – boken dreier seg om 70-taller og er basert på det avisene den gang skrev.

Med denne typen bøker blir en kort sammenfatting temmelig andpustent – men jeg kunne jo kanskje retorisk spørre om du visste når Black Sabbath sto fram i Giskehallen før de var verdensberømte/-beryktede,  Pat Boone sang surt i Kuppelhallen, Viking dominerte totalt norsk fotball, og da Stavanger ble oljehovedstad og hvordan den egentlig ble det…

Hvis du ikke vet dette og mer til, finnes du svarene i boka – og hvis du vet det, så kan du likevel få vite atskillig mer om det som virkelig hendte, hvem trakk i trådene etc.

Fortell litt om bokprosjektet. Hvordan var skriveprosessen?

Det dreier seg om en form for journalistisk hjemmebrenning – du samler maksimalt med sats/stoff slik at du kan sile og filtrere deg fram til smakbart/lesbart produkt.

Jeg jobber etter Askeladd-metoden – alt du finner, kan komme til nytte, selv om du ikke hvordan da og der… Også derfor jobber jeg med mange bøker samtidig. Når noe stopper opp, går jeg over til noe annet.

Jeg venter aldri på den såkalte inspirasjonen – jeg skriver meg til den. Du begynner – og så fortsetter du, og fortsetter og fortsetter – mens du stryker og stryker…

Hvilke forventninger har du til bokutgivelsen?

At leserne skal få seg ei «hyggastonn» – og om mulig bli litt klokere etter at de har lest den…

Hva er den viktigste grunnen til at leserne skal plukke opp akkurat din bok fra butikkhyllen?

Forenklet og forgrovet fortalt: de har godt av den. Som all annen medisin, skal den inntas i små doser; ikke alt på en gang, runder Pahr-Iversen av beskjedent.